Med full båt nordover i Karibien
Med Heidis foreldre og Peder vel om bord etter ankomst Cul de Sac du Marin på Martiniqe, satte vi kursen mot St. Anne rett utenfor for å feire Peders bursdag. Våre mannskaper skulle seile med oss nordover i 3 uker til et sted med flyplass, for så fly tibake til Martinique der allerede bestilt flytur mot Norge ville vente.
5 år siden
Peder har besøkt oss flere ganger siden han sist seilte med Empire – som 5-åring over Stillehavet fra Chile til New Zealand. Eirik lånte gladelig bort sin køye til Peder og flyttet selv opp i overkøya. Det var stas å få storebror på besøk.
Peder gledet seg til endelig igjen å sette sjøben, men først skulle 10-års dagen feires. Ved St. Anne ventet Kresten (12), Jørgen (16), Kirsten og Jens fra danske Exabyte på bursdagsbarnet. Senere kom også den tyske katamaranen Blue Callalloo med Tina og Markus til bursdags-selskapet.
Med Peders fødselsdag behørig feiret, satte vi kursen nordover mot Dominica og øyene som går under navnet Leeward Islands (øyene i le). Windward Islands (øyene i lo) som innbefatter øyene fra Martinique sørover til Trinidad og Tobago utforsket vi godt da vi seilte i farvannet i 2005/6. Vi skulle gjerne besøkt disse sydligere øyene også ved dette 2. Karibien besøket, men med planer om nordlig rute mot Norge og retur til Oslo i løpet av 2012 tillot ikke tiden for mange stopp...
Fredelige Dominica
Underveis mot Prince Rupert Bay på Dominica oppdaget vi noen store skygger i vannet rundt Empire. På himmelen var det ikke en sky å se og ved neste øyekast mot havflaten fikk vi øye på flere hval. Hvalene var på størrelse med Empire og minst like nysgjerrige på Empire som Empire’s mannskap var på dem. Hele besettningen hang over rekka og gledet seg over møtet med de store dyrene.
I dag opplever man Dominica som et stille og fredelig sted blant de større og mer turistifiserte øyene i området. Selv karibiens beryktede Boat Boys tar det med ro på Dominica. I Prince Rupert Bay har gjengen organisert seg. En av gutta tar kontakt når besøkende nærmer seg bukten, og siden kan man forholde seg til ham. Hver morgen kom ”vår mann” bortom for å høre hva han kunne stå til tjeneste med. Resten av dagen fikk vi være i fred, og hadde vi andre ønsker var det bare å kalle på VHF`en. En vinn-vinn situasjon for begge parter. Ønsket man å klare seg selv var det helt ok og ønsket man service fikk man det uten mas!
Ut på tur
Den danske båten Exabyte la også turen innom Prince Rupert Bay. Sammen leide vi minibuss og kjørte på oppdagelses tur på den flotte og frodige øya. Regnskogen og de høye fjellene fristet til tur. Den lille øya skiltet med det høyeste fjellet i østlige karibien, Morne Diablotin på 1450 meter. De neste dagene badet vi i kulper og fossefall, gikk på bratte og gjengrodde stier og på mer turist vennlige gruslagte opplevelsesveier.
En av dagene stoppet vi innom en banan plantasje. Med oss på den videre seilasen fikk vi en stor stokk bananer og litt ingefær. Gutta på plantasjen hevdet av en kopp ingefærte pr dag var hemmeligheten, om man ønsket å nå de 100.
Hurtig stopp
Fra Dominica gikk seilasen i le av flere øyer mot St. Maarten. St. Maarten er et av de minste landområder i verden som tilhører to land. Den sørlige delen av øya tilhører Nederland. I nord heiser man det franske flagget.
St. Maarten er ”taxfree” og lekeplass for de rike. Empire med sine 42 fot ble liten sammenlignet med båtene som lå inne i lagunen innenfor Simpson Bay på den nederlandske siden. Vi lå på svai utenfor lagunen sammen med en håndfull langtubåter av samme størrelse som Empire.
Etter at vi monterte solceller i Malyaisa i 2009 innså vi at solceller var noe vi burde montert langt tidligere. På St. Marteen kjøpte vi ytterligere 2 solcellepaneler for montering over biminien. Etter utført oppdrag i båtutstyrsbutikken seilte vi videre allerede neste morgen. Når vi fikk montert de siste nyanskaffelsene, regnet vi med å ”overleve” nesten på bare solceller.
BVI
Underveis mot British Virgin Island og Tortola glimret vinden med sitt fravær. Ikke et vindpust og ingen fisk bet på kroken.
BVI består av mer en 40 øyer. Det finnes mange flotte ankerplasser og vannet er klart og varmt. Etter en rask innsjekking seilte vi til The Bight ved Norman Island – BVI’s svar på Middagsbukta (innerst i Oslofjorden). Våre gjestende mannskaper fikk med seg noen få dager på BVI, før de måtte sette kursen tilbake mot Martinique - og Norge. Tre uker med sol, sommer, seiling og bading går fort.
Det begynte å nærme seg avreise for vår del også. Først ville vi bare nyte tropene, varmt badevann og gode seilervenner en liten stund til, innen også våre kurser ville gå i ulik retning. Sammen med Kirsten, Kresten, Jørgen og Jens utforsket vi litt av øygruppen.
I The Bight på Norman Island møtte vi også norske Kjersti og danske Thomas - i danske s/y Frøja. Med få dager til rådighet ble vi raskt gode venner. Dykking, fridykking bursdagsfeiring og teknsike spørsmål var noen av aktivitetene vi sammen koste oss med.
Planer er til for å endres...
Empire var pakket og klar og vi hadde allerde sjekket ut fra BVI med intensjon om å seile direkte til Bahamas. Der ventet intervju på USA’s ambassade i forbindelse med visum søknad til landet – trodde vi...
Vi rakk å si ”på gjensyn” flere ganger til våre danske venner i Exabyte. Kirsten’s bursdag feiret vi to ganger siden vi egentlig skulle ha seilt videre da den ”ordentlige” dagen opprant.
Samme dag som vi hadde sjekket ut møtte vi i Road Town på Tortola mannskapet fra de norske båtene Nostra Vida og Le Compromis. De kunne fortelle - og bekreftet ryktene - om en enkere måte å seile på egen kjøl til USA, i hvert fall om man ikke skulle bli i landet mer enn tre måneder.
I løpet av kvelden forkastet vi planene om Bahamas. På internett søkte vi om 90 dagers visum til USA via ESTA (Electonic System for Travel Authorisation). Fra Road Town (BVI) tok vi neste morgen fergen til St. Thomas (USVI, den amerikanske delen av Virgin Islands) der vi fikk stempel i passene. Etter det stod vi fritt til å seile til fastlands USA. Customs i Charlotte Amalie på St. Thomas anbefalte oss alikevel å sjekke inn til USA på St. John (USVI) først, da innsjekkings prosedyrene der trolig var enklere enn om vi seilte direkte til østkysten av USA.
Glade var vi da vi med denne enklere visumløsningen sparte rundt 600US$. Samtidig ville vi få noen ekstra bade dager på St. John innen seilasen mot kaldere farvann.
Invasjon
Da vi sent på ettermiddagen kom tilbake til Tortola etter vår lille ferge-ekskursjon til amerikansk territorie ble vi møtt av en norsk invasjon i Road Town, for ikke å si skandinavisk. Seks norske og to danske båter var å finne i den lille bukten i tilleggg til Empire da vi gikk av fergen.
Fem av seks norske båter hadde dessuten barn om bord. Eirik og Marius brukte kun kort tid på å bli kjent med sine nye venner. For en gangs skyld var Marius (1½) ikke den yngste matrosen. Lille Klara fra Honningpuppp på ett års seiltur i Karibien var bare 10 måneder gammel.
Alle de norske båtene hadde planer om retur til hjemlandet i løpet av 2012, men rutevalget var noe forskjellig. Tre båter hadde allerede bestilt frakt på skip til Europa, tre båter skulle seile østover via Azorene og Empire planla retur mot Norge via USA, Canada, Grønland og kanskje Svalbard.
Pan Pan
Vi fulgte tollerens råd og sjekket inn til USA på St. John noen dager senere. Øya er den minst utviklede av USVI øyene – den har ingen flyplass. Vi tok en mooring i en lun bukt utenfor et strandhotell. Der kunne i vi i ro og mak skrive ferdig neste artikkel til Seilas, innen vi satte kursen mot fastlands USA.
Vi var nesten ferdige med artikkelen da vi på VHF radioen hørte en nødmelding. En fridykker hadde havnet i trøbbel og lå bevistløs på 12 meters dyp, lød meldingen. Eivind kastet seg på radioen og fikk bekreftet posisjonen til litt lenger syd i samme bukt som vi befant oss. Med svømmeføtter og maske hoppet Eivind i gummibåten i en fart. Sammen med en dykker som også kom til, ble mannen hentet opp – og halt om bord i nasjonalpark vokternes båt som omsider dukket opp, der hjertelungeredning ble satt i gang.
Hvordan det gikk med mannen vet vi ikke. Sansynligvis hadde han ligget mer enn 20 minutter under vann – i 27˚C. Mulighetene for å overleve et så langt opphold under vann - i så varmt vann – er dessverre meget små. Trolig var det allerede for sent da meldingen gikk ut over VHF radioen...
Hva skjedde
Uten å vite fasiten på hva som egentlig skjedde da fridykkeren havnet i trøbbel, var hendelsesforløpet trolig dette: 2 kamerater hadde oppdaget et seilbåtvrak på 15 meters dyp under en av bøyene i bukten. Under fridykking på vraket tynte den ene fridykkeren sine egne grenser for langt. På vei mot overflaten svimte han av, noe som kalles gruntvanns besvimelse. Kameraten som fridykket sammen med forulykkede var ikke i stand til å redde sin makker, som sank mot bunnen. Kameraten svømte til nærmeste båt som lå fortøyd i bøye få meter unna. Deretter gikk nødmeldingen ut på VHF kanal 16...
Dagen etter den tragiske hendelsen lettet vi anker og satte kursen nordover – sånn omtrent midt på østkysten av USA var planen. Hvor vi ville få landkjenning fikk vind og vær avgjøre underveis.